 |
| Innvielse av St. Magnus kirke - Biskop Schwenzer, assistert av biskop Gran |
Tidlig på 80-tallet vokste menigheten til ca. 700 medlemmer, blant annet på grunn av innvandring fra Vietnam, og kirkerommet begynte å bli fullt under høymessen. Derfor begynte man så smått å tenke på utvidelse eller ny kirke. Den første tanken var å utvide kirkerommet innover i hagen, men snart kom man til at en ny kirke var det man burde satse på. Allerede i 1950 hadde biskop Mangers sikret seg en tomt i Lillestrøm, stor nok til å romme både kirke, menighetshus og prestebolig. På tidlige tegninger over tomten var det faktisk antydet et fremtidig kirkebygg, omtrent der kirken ligger i dag.
Den 14. desember 1982 skriver menigheten til biskop John Willem Gran og ber om at en byggekomité for ny kirke oppnevnes. Forslag til medlemmer av komitéen er: p. Henk Heimeriks, Tore Egeberg, Frode Eidem, Torkel Moe, Sigrid Bongard og Reidun Egeberg. Allerede to uker senere svarer biskopen meget positivt på denne henvendelsen og foreslår arkitekt Thomas Thiis-Evensen dersom menigheten ikke har andre kandidater.
Arbeidet med å planlegge en ny kirke kom raskt i gang med nevnte byggekomité og arkitekt Thiis-Evensen. Komitéen lærte enormt mye om kirkebygging i denne prosessen, både arkitektonisk og kunsthistorisk. I tillegg ble vi veldig klar over hvilke behov vi selv hadde som menighet, både på kort og lang sikt.
I mars 1984 var man kommet så langt at det forelå tegninger og en modell for en ny kirke. Men det viste seg at arkitekten og byggekomitéen hadde forskjellig oppfatning når det gjaldt utforming og utnyttelse av arealet. Menigheten skrev da til biskop Gerhard Schwenzer, som i mellomtiden var utnevnt som biskop i OKB, og foreslo at samarbeidet med arkitekt Thiis-Evensen opphørte og at man begynte på nytt med en ny arkitekt.
Høsten 1984 ble arkitekt Kjell Lund engasjert til å tegne den nye kirken i Lillestrøm. Han var blant annet kjent for å ha laget St. Hallvard kirke i Oslo. Men før arbeidet med ny arkitekt kom i gang, satte byggekomitéen seg ned og oppsummerte erfaringene fra det første kirkeprosjektet. Dette resulterte i en 3½ sides opplisting av alt man ønsket av den nye kirken, fra kirkerom til toaletter og vaskekott. Her skal nevnes det viktigste fra byggeprogrammet:
- Kirken bør preges av det sakrale – ingen arbeidskirke – som gjøres synlig i tidsmessige, arkitektoniske og estetiske former.
- Kirkerommet bør være et uttrykk for fellesskap rundt Herrens bord, og stimulere alles aktive deltagelse i liturgien.
- Hovedsmykningsmotiv: Den Hellige Ånd som samler / deler ut sine gaver.
Ved å lese byggeprogrammet om igjen i dag vil vi se at det aller meste er oppfylt 100%. Arkitekten sa da også da han begynte at han var meget imponert over denne listen, som også gjorde hans arbeid enklere.
Spesielt må vi fremheve den løsningen arkitekten laget for den litt umulige oppgaven med kombinasjon av kirkerom, hverdagskapell og dåpskapell. Hvis man i dag står bak i hverdagskapellet og ser frem mot hverdagsalteret, føler man at man kun er i dette rommet. Men flytter man blikket mot hovedalteret, ser man straks at man befinner seg i det store rommet som omfatter alle tre kirkerommene. Tilsvarende hvis man er i dåpskapellet. Uansett hvor man befinner seg, har man god utsikt til hovedalteret og det er ingen søyler som stenger for utsikten, slik man ofte finner i andre kirker. Plasseringen av tabernakelet som en del av både hovedkirken og hverdagskapellet er også genial. Arkitekten kom meget raskt frem til nåværende løsning på kirkerommene, så byggekomitéen brukte i praksis mesteparten av tiden til å diskutere plassering og utforming av alle de andre rommene, fra sakristi og barnerom til lager og bøttekott. Samarbeidet med arkitekten var en kontinuerlig interessant læreprosess og partene forsto hverandre meget godt.
Det var hele tiden bispedømmet som hadde ansvar for den økonomiske siden av saken ved hjelp av gaver fra Tyskland, byggekomitéen tok seg bare av utformingen.
Hele prosessen med arkitekt Kjell Lund tok flere år, først høsten 1987 (24. november) kunne det første spadestikk tas. Grunnstenen, en gave fra paven og i dag lett synlig i våpenhuset, ble nedlagt på Magnusdagen 16. april 1988 og selve innvielsen av kirken fant sted 8. desember 1988, på dagen 31 år etter at den første St. Magnus-kirken ble innviet. Det var biskop Schwenzer, assistert av biskop Gran, som sto for innvielsen.
 |
| Innvielse av St. Magnus kirke - 08.12.1988 |
Fra den første byggekomitéen ble oppnevnt i 1982 til den nye kirken sto ferdig seks år senere hadde en lang rekke personer deltatt i komitéen i kortere eller lengre perioder. Foruten de opprinnelige seks medlemmene kan nevnes (håper ingen er glemt): Helene Eidem, Jørn Bjørnstad, Kristian Halvorsen, Marianne Fredagsvik, Bernt Riiber, Marek Sobocinski, Winston Sebastian og Anne Tove Breivik.
Parallelt med byggekomitéen hadde vi en egen "Blæstkomité" bestående av Kari-Mette Eidem, Kjell Kojan og Barry Matheson. Denne komitéen skapte blest om prosjektet, laget fester og samlet inn penger til byggingen.
Våren 2007 ble det store, åpne kjellerlokalet under kirken innredet som festlokale og møterom, men det er en annen historie.
Da kirken var ferdig i 1988, hadde menigheten vokst til ca 950 medlemmer og det gamle kirkerommet, med 72 sitteplasser og omtrent ikke ståplasser, var gjerne besøkt av 100-120 personer under høymessen. Det var derfor godt å komme til en ny kirke som hadde rikelig med plass. Hvem kunne den gangen tenke seg at kirken i 2008, bare 20 år senere, ble altfor liten? I 1988 fikk alle som ville god plass i høymessen, i 2008, med over 2400 medlemmer, holdes det minst fire messer hver søndag, hver av dem med full eller overfylt kirke.
Frode Eidem
